Jeg har ofte tenkt på hva det egentlig er jeg prøver å si når jeg maler.
For det er ikke alltid jeg vet det når jeg begynner.
Jeg begynner med en farge. En følelse. Et lys. En idé. Kanskje et minne fra et landskap jeg har sett, eller noe jeg kjenner inni meg.
Så begynner jeg å male.
Lag på lag vokser bildet frem. Noen ganger vet jeg hvor jeg skal. Andre ganger må jeg bare følge det som skjer på lerretet.
Men når jeg ser tilbake på kunsten min, ser jeg noen temaer som stadig vender tilbake.
Lyset.
Naturen.
Det stille.
Det som finnes mellom det mørke og det lyse.
Og kanskje mest av alt – ønsket om å våge å være den man er.
Jeg tror det er derfor lyset har fått en så viktig plass i kunsten min.
For meg er lys ikke bare noe jeg maler.
Det er også en retning.
En påminnelse om at selv når vi står midt i noe som er vanskelig, finnes det alltid et sted å løfte blikket mot.
Jeg henter mye inspirasjon fra den norske naturen. Fra landskapet, himmelen, fjellene, havet og de store kontrastene. Men jeg prøver ikke nødvendigvis å gjengi det jeg ser.
Jeg er mer opptatt av følelsen landskapet gir meg.
Roen.
Rommet.
Stillheten.
Lyset som plutselig bryter gjennom.
Det er kanskje derfor noen av bildene mine blir abstrakte, mens andre får mer figurative elementer. Jeg liker at det ikke alltid er alt som skal forklares.
Noe kan bare kjennes.
Jeg ønsker ikke at kunsten min skal fortelle deg nøyaktig hva du skal se.
Jeg vil heller gi deg et sted å stoppe opp.
Et sted å kjenne etter.
Kanskje ser du noe helt annet i et bilde enn det jeg så da jeg malte det.
Og det synes jeg er noe av det vakreste med kunst.
Et bilde slutter ikke å fortelle noe når jeg er ferdig med å male det.
Det begynner kanskje først da.
For den som ser på.
For den som kjenner seg igjen.
For den som trenger akkurat det lyset den dagen.
Det er det jeg håper kunsten min kan være.
En liten pause.
En påminnelse.
Et pust.
Et sted å løfte blikket.
Med fokus på lyset – i kunstuttrykk, budskap og mennesket.