Jeg har aldri vært god til å ta plass (syns jeg selv i hvertfall, haha, kanskje er min familie og venner helt uenig 😀 ) Jeg er mer den lyttende, forsiktige og granskende, og det er det mest naturlige for meg. Jeg er litt mer ettertenksom og tenker ofte «på den ene siden og på den andre siden» før jeg sier noe, og det er så bra vi er forskjellige på det. Noen er mer hurtig og har klar tale og andre litt tilbakelent, og begge deler er så bra.
Men på et område står den side litt i veien for meg. Når jeg skal ut med min kunst, mine tekster eller meninger, så nytter det ikke å stille seg bakerst. Da nytter det ikke å være ydmyk og forsiktig og være redd for å ta for mye plass, eller redd for å ta plass fra andre. Jeg må bare ut med det. Selv om det kan skape frykttanker og en følelse av å være for mye. Og det er ok. Jeg sitter med de gamle overbevisninger som kommer opp, føler dem og vurderer; er dette noe jeg ønsker å ta med meg videre? Eller er det ok å si tusen takk for at du har vært med meg så langt, nå velger jeg å gi slipp på den tanke og skape noen nye som støtter meg i det jeg ønsker å gjøre i livet.
For hvis vi har noe på hjertet, så må vi si det, dele det, uttrykke det. Hvis vi ønsker å bli hørt, så må vi skape plassen selv, og ha det fint med at noen vil like det andre ikke. Det er sånn det føles å tre ut i lyset. Det kan være skummelt og vi kan komme i kontakt med følelser vi ikke har kjent på lenge og det er helt naturlig. Og hvis det blir for mye, kan vi også velge å ta et skritt tilbake. Alt er lov og alt er i orden. Spørmålet er; hva vil du?
Jeg snakker litt om det i ukas podcastepisode, og hvis du ikke har hørt den før, finner du den i apples podcastapp her: Hannes univers Og på spotify her: Hannes univers
