Det er egentlig lenge siden jeg bestemte meg. Jeg ville bruke min stemme og vise både forsiden og baksiden av «medaljen». I begynnelsen strittet jeg litt i mot. Jeg hadde en forestilling om at hvis man var profesjonell, uansett om man er kunstner eller hvilken som helst annen bransje, så skulle man vise det man er god på, og det man lykkes med. Man skulle fremstå seriøs og undertegne med Med vennlig hilsen. Det er ikke sikkert det er sånn det er, men det var ihvertfall det jeg trodde. En del av meg ville så gjerne vise frem det jeg hadde styr på, og jeg trodde at hvis andre så mine svakheter, alle mine «dårlige» negative tanker, så ville de ikke like min kunst, og de ville kanskje synes jeg var en amatør. Jeg så på andre som jeg beundret og så opp til og alt det de fikk til. Jeg satte dem i en annen kategori, bare for at jeg så de som perfekte og profesjonelle.
Men så hadde jeg en annen side, et annet syn, som var mye sterkere og egentlig mer naturlig for meg. Jeg tenkte at hvis jeg har alle disse tanker om meg selv og min kunst, var det kanskje andre som kunne kjenne seg igjen i det? Kanskje er det andre som holder seg selv nede bare fordi de ikke syns de er bra nok, eller sammenligner seg med andre og tror at siden de er så dyktige, så kan de umulig ha de der tankene. Jeg vil gjerne være en motvekt mot alt det perfekte som vi ser i sosiale medier og andre andre kanaler. Jeg vil vise hvordan tvilen på om jeg er god nok, kommer opp innimellom. Ikke for å få trøst, men for å vise at det er en del av det og jeg velger på fortsette allikevel. Og så vet jeg nå at man kan være både åpen og dele de dårlige sidene, og samtidig være profesjonell, for det er virkelig ingen motsetning.
Så min oppfordring til deg er: Keep going. Vi andre vet heller ikke hva vi gjør 🙂
«Also, stick around. Don’t lose your heart, just keep going, keep at it.» Mark Ruffalo
