[embedyt] https://www.youtube.com/watch?v=ZPwc7fesiU4&width=800&height=629[/embedyt]
Helt plutselig får du verdens beste ide. Kroppen din fylles av energi og du blir glad bare ved tanken at du skal gjøre det. Du tenker, hvorfor har jeg ikke gjort det før? Det er jo bare helt fantastisk og akkurat noe for deg. Drømmen har ligget i bakhodet lenge, og plustelig trår den frem i lyset og er så sterk og klar og du vet det er akkurat det du vil.
Og så skjer det at du forteller det til en venn. Og din venn er av den typen som gjerne vil hjelpe deg ved å finne ut av og og fortelle deg alt som kan gå galt. Så hun sier, hvordan skal du tjene penger på det? Hva med arbeidet ditt? Skal du si opp? Eller hvordan skal du finne ut av alt mulig?
Og så sitter du der. Tom. Og tenker at alt det hun sier, er jo sant. Hvordan skal du egentlig klare det. Frykten tar over og gjør at du fortsetter ditt liv, som om ingenting har skjedd. Drømmen pakker du ned i en skuff og glemmer den litt. Eller den blir bare liggende der som en påminnelse om frykten og alt det som ikke er mulig.
Eller du får denne ideen, og så er du bare så full av energi at du går i gang med alt det som skal gjøres. Du lager bilder, du begynner å skrive din bok, du lager hjemmeside eller facebookside, og så kommer du til det punkt at du skal dele det. Så kommer frykten. Er det godt nok? Nei. Hva vil andre syns om deg? Vil de like det eller ikke? Og så finner du ut av at du ikke er klar allikevel. Du må jobbe litt mer, gjør det litt bedre, før du tør vise det til noen. For, du er jo ikke klar enda. Og så forsinner energien og drømmen blir lagt bort.
Kjenner du deg igjen? Hva hvis jeg forteller deg at frykten alltid vil være en del av prosessen med å skap noe nytt. At den eneste måten for å få den til å forsvinne er å tåle den, romme den, og aksepter den og jobbe deg igjennom det. For min opplevelse er at du blir aldri klar. Du blir aldri god nok, flink nok, klar nok. Det blir du først når du våger gå ut i verden med det du har gjort. Nå har jeg kjent på den frykt i så mange sammenhenger og situasjoner, så jeg vet den kommer når jeg skal ut av komfortsonen. Og det er fint. Jeg vet det går over. Og så plutselig er komforsonen blitt utvidet litt, og neste gang du skal gjøre det, er det ikke så skremmende lenger.
Har frykten stoppet deg? Har du noen erfaringer? Hva kunne du gjøre for håndtere den?
Del gjerne hva du tenker om det, det ville være så spennende 🙂
