Forventningene bygger seg opp. Jeg sitter og tenker; skal jeg, skal jeg ikke. Jeg skal, eller nei hva er det du tror? Du kan jo ikke dette. Du er jo helt håpløs.

Hjertet banker. Tankene spinner rundt. Jeg gjør det.

Jeg setter meg foran kameraet og trykker på rec. Jeg starter; ”jeg spiller inn denne videoen for jeg ønsker at min venninne skal vinne en gratisbillett til SDDlive” (skap din drømmejobb live). Hjernen blir blank og jeg sitter bare å stirrer på meg selv. Shit. Prøve igjen. ”Jeg lager denne videoen for jeg ønsker at min venninne skal vinne…. Eh….. satan.” Igjen… og igjen… og igjen… og igjen… Jeg kommer aldri til å klare det. Det var en fin tanke. Å spille inn en video for å hjelpe en venninne nå sine drømmer. Men hva faen tror du at du er.

Tilslutt blir det ok. Ikke bra, men videoen innholder ingen pauser lengre enn 2 sekunder, ingen banneord eller altfor mye stamming. Jeg skynder meg. Legger videoen på riktig sted. Vet den ikke er så bra, men gjør det allikevel og er litt stolt over det. Det er gjort. Den er sendt og ligger ute slik at alle kan se den. Venter. Er det noen som trykker liker? Er det noen som kommenterer? Er det forgjeves? Skal jeg skynde meg å slette?

Det er sånn det føles. På en måte er det så stort å være synlig. Å våge å vises. Samtidig så risikerer man å ikke bli likt. At noen ikke syns det er bra. Eller enda verre; at det blir ignorert. Det som kostet deg så mye, blir ignorert. Allikevel er det jo verdt det. Det er jo stegene på veien til noe større. Til en drøm som du kjenner inni deg selv er viktig og riktig for deg. Skal du tørre det er du nødt til å våge å synes. Du må våge å være sårbar, kanskje ikke bli likt eller kanskje ikke bli sett. Men fortsette allikevel. Ikke la det stoppe deg, men fortsette mot drømmen som du vet finnes der for deg. Det blir bra tilslutt!