Nå i februar er det 3 år siden jeg startet Hearts of Copenhagen. (Det minner meg på at jeg må ordne en giveaway snart, det må jo feires, ikke sant?) Og Fy fader jeg har vært mye redd disse årene jeg har fulgt mine drømmer. Det har vært fullt av frykt, tvil, ubehag, men selvføgelig også mot, stolthet, glede, kribling i magen, lykke- og mestringsfølelse. Det er utrolig viktig å få frem alt det gode det gir deg å følge drømmer, men akkurat nå vil jeg bare få frem at det er en pris å betale også, som det selvfølgelig er verdt å betale.
Å gå etter en drøm, å følge hjertet, er ikke alltid lett. Det kan sette deg i situasjoner som er ubehagelige og du kan komme i kontakt med noen følelser som du helst vil unngå. Kanskje har du allerede brukt livet ditt på å unngå disse følelsene. Jeg hadde prøvd å være usynlig hele livet, helt til at jeg ikke klarte mer. Jeg ønsket ikke å kaste bort mitt liv med å være usynlig. Et eksempel var da jeg skulle legge ut de første bildene av maleriene på facebook. Hjertet mitt banka, jeg turde nesten ikke se på mens jeg ventet på om jeg fikk noen feedback. Jeg hadde da malt for meg selv et lite år, og det var veldig få som hadde sett hva jeg hadde lagd, så jeg ante ikke hva folk ville si. Hva kom de til å gjøre; trykke liker, kommentere eller bare ignorere? Det jeg kanskje fryktet mest var hva de ville tenke om meg. Ville de si; hvem er det hun tror hun er? Tror hun virkelig at hun kan male? Men det gikk bra. Det ble tatt godt i mot og ikke bare fikk jeg mange kommentarer, alle bildene ble også solgt.
Et annet eksempel var da jeg skulle ha en utstilling i København. Det var på et gymnas og det var første gang jeg skulle vise dem for det danske publikum. Det var vilt ubehagelig. Ekkelt. Jeg var redd. Redd for at jeg skulle mislykkes, at jeg skulle dumme meg ut og at noe skulle gå galt. Og det gjorde det. Opphenget som skolen brukte, hadde jeg ikke vært borti før. Da jeg skulle henge opp bildene oppdaget jeg at alle bildene hang nesten med 90 graders vinkel utover. Faren til en venninne dro hjem og hentet gaffatape og prøvde å tape dem fast, og da jeg kom tilbake til ferniseringen noen dager etter, så jeg at det hadde ikke holdt. Da skulle jeg stå der og fortelle om meg og min kunst mens alle bildene hang på halvtolv. Fy så ubehagelig. Jeg ville bare synke i jorden. Jeg solgte heller ingen bilder. Jo 1 lite hjertebilde til 300kr. Men det var helt klart en stor nedtur.
Utforingen og nøkkelen for å klarer å nå drømmer, er å reise seg igjen. Bruk en dag på å syns synd i deg selv, så reiser du deg og går videre. Mot er å tørre å gå på en smell igjen. Å våge å vise verden hvem du er, hva du har laget eller hva du mener, selv om du ikke vet hvordan det blir mottatt. Mot er å trosse redslene og våge å gjøre det allikevel. For en ting er sikkert; Du blir aldri klar. Du kommer aldri til å være klar for å vise dine drømmer, du må leve det. Kjenne det på kroppen. Så blir du mer og mer vant til følelsen av å stå på utrygg grunn, utenfor komfortsonen, og så ser du at det er akkurat der du lærer mest, utvikler deg mest og klarer mest.
Hadde jeg skulle ventet til jeg var klar, så hadde jeg nok enda ikke vist deg mine bilder. Jeg hadde stått i mitt atelier og arbeidet til at jeg trodde det var bra nok. Jeg hadde heller ikke utgitt en bok. Den hadde ligget på min data, bortgjemt og som bare en påminnelse på hva jeg ikke klarte. Den var jo ikke bra nok. Jeg hadde heller ikke skrevet til deg nå. Jeg hadde tenkt; hvem bryr seg om mine ord. De er jo ikke gode nok enda. Jeg må bare jobbe litt til, lære litt mer, så er jeg klare for å vise verden det. Listen over ting jeg ville gjemt inne hos meg selv er utrolig lang. For jeg var aldri klar, jeg heller ikke klar nå, men jeg gjør det allikvel.
Hva tenker du om det? Har du en drøm du bærer på som du ikke har begynt å jobbe med enda, eller har du det og støtt på noen utfordringer? Jeg blir superglad om du har lyst til å dele. Om du ikke vil skrive i kommentarfeltet, kan du også sende meg en privat melding, enten på facebook, eller på mail hanne@heartsofcopenhagen.com
Tusen takk for at du er her.
Klem fra Hanne.
