I februar jobbet jeg med hvilke 10 prosjekter jeg ønsket å fokusere på dette året. Å holde foredrag var et av dem, men da jeg skrev det ned kjente jeg allerede at frykten satte seg i magen. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare det. Jeg, som har en komfortsone bestående av 3- 4 personer. Tanken og lysten dukket opp med jevne mellomrom i løpet av året, men jeg ante virkelig ikke hvordan det skulle kunne skje. Ikke visste jeg helt om jeg var i stand til det, jeg visste ikke hva jeg skulle si og jeg så heller ikke for meg hvor det skulle være. Det eneste jeg egentlig hadde, var en drøm om å holde foredrag for å inspirere andre til å følge drømmene sine.
I oktober fikk jeg plutselig, helt ut av det blå, en forespørsel fra ei dame som heter Turid Grov. Hun er glasskunstner, har sin egen butikk i Sandnessjøen og har nå noen bilder som jeg har laget utstilt. Hun lurte på om jeg kunne tenke meg å komme å holde foredrag hos henne en kveld. Frykten meldte seg med det samme. Men også kribling i magen, sommerfugler og energi. Jeg visste jeg måtte si ja. Selv om jeg heller ikke på dette tidspunktet visste om jeg kom til å klare det. Jeg har prøvd å snakke foran større grupper før og jeg har opplevd at hodet gikk helt i sort og jeg mistet alle ordene. Kom det til å skje denne gangen?
Sakte men sikkert begynte jeg å jobbe med foredraget. Jeg skrev ned et utkast. Spilte det inn på min telefon. Omformulerte. Spilte det inn igjen på nytt. Utviklet teksten. Tenkte på hva jeg skulle gi til dem som kom. Budskapet. Jeg stod foran speilet. Øvde. Mistet tråden. Ble redd. Samtidig som jeg jobbet med å overbevise meg selv om at dette kom jeg til å klare.
Billettene til kvelden jeg skulle holde foredrag ble utsolgt og det var flere som ønsket å komme, så vi bestemte oss for å kjøre to kvelder. Jeg var nesten litt i sjokk.
Dagen kom. Jeg gjennomførte. Jeg merket min kritiske stemme, hodestemmen, veldig tydelig. Den ville si meg alt hva jeg gjorde feil. Hva som var dårlig. Det som den ikke var fornøyd med. Men jeg koblet den ut. Så på hva jeg kunne gjøre bedre, og endret det til kveld nr 2. Det var en blanding av ubehag, redsel, energikick, glede og en følelse som nå har satt seg i ryggmargen som er; ALT ER MULIG!
Nå, over ei uke etter, har jeg fremdeles sommerfugler i magen. Jeg har en erfaring med meg. Jeg vet at jeg klarer det. Jeg vet at en ubehagelig følelse som frykt, er en del av pakken. Jeg er ikke født en foredragsholder, forfatter eller kunstner, det er en jobb som ligger bak. Det handler om å tørre å handle selv om man er redd. Det gjelder å lytte til ideene som hjertet kommer med, sette de ut i livet. Merke etter hvordan det føles på kroppen. Juster. Og ta neste steg.
Nå gleder jeg meg til neste foredrag om Hjertestemmen. Jeg aner ikke hvor, når eller for hvem det blir. Men jeg vet det skjer og jeg vet jeg klarer det.
Hva er det som ligger i deg og bobler? Ideer som til stadighet dukker opp, men som du ikke ser hvordan det kunne være mulig? Hva skal til for at du tar steget? Setter det ut i verden og ser hva som skjer?
Ble du inspirert av dette innlegget og tror at noen andre kan ha glede av det, blir jeg veldig glad om du deler.
Hjerteklem fra Hanne.
