De siste årene er det akkurat som jeg har stanget hodet mot veggen. Sånn virkelig mange ganger. Kanskje har du merket det hvis du har fulgt meg ei stund? Jeg har begynt å dele og sagt at N Å er jeg endelig klar igjen, men så har jeg bare blitt stille igjen, igjen, igjen. Jeg har møtt noen utfordringer jeg ikke kunne se for meg. Det har skjedd noe, jeg jobbet meg i gjennom det, og akkurat i det jeg har følt at jeg har fått hodet over vannet, har det skjedd noe nytt. Tilslutt satt jeg med en desperat følelse av; det kan ikke være mulig??! Jeg fortjener ikke det her! Men saken er at det handler ikke om meg, om jeg har gjort noe galt eller om jeg har fortjent det eller ikke. Noen ganger handler det om andre mennesker, mennesker man ikke kan gjøre noe med. Og noen ganger er livet bare urettferdig. Noen ganger er det sånn at, nei det fortjente du faen meg ikke, men det skjedde likevel.
Det er litt vanskelig det her, for en del av meg er veldig åpen, som ønsker å dele det jeg går igjennom, i hvertfall hvis jeg tror andre kan kjenne seg igjen i det eller få hjelp av det. Men det som er vanskelig, er at når man har unger, så er det plutselig noen flere hensyn å ta. Så jeg beklager jeg ikke er mer åpen enn dette.
Så hvorfor deler jeg det her? Når jeg ikke kan si det hele?
For det jeg har innsett disse årene med så mange utfordringer, er at det virkelig handler om hvordan man tar det, hvordan man håndterer hva livet kaster i mot en. Og det handler ikke om å ikke være lei seg, sint, forbanna, motløs og alle følelser innimellom, men å innse at noen ting kan man ikke gjøre noe med. Andre mennesker kan man ikke kontrollere, og det de gjør, får stå for deres regning. Det å være tro mot seg selv, stå opp for seg selv, si fra og si at nok er nok, er bare så viktig. Det betyr ikke at verden kommer til å endre seg, eller at andre mennesker kommer til å endre seg, men det handler om hva du gjør for deg selv. Du står opp for din egen skyld, ikke for at andre skal endre seg.
Og så handler det om; hvordan kan jeg finne en måte å leve med at situasjonen er sånn? Hvordan jeg leve med at ting ikke kommer til å endre seg? Hva er godt for meg? Hvor er mine grenser? Hva trenger jeg å si, ikke si? Og hvilke følelser har bruk for å komme uttrykk og satt fri så jeg ikke lenger trenger å bære dem med meg videre i livet.
Det er virkelig en læring i alle situasjoner.
Hei kjære Hanne,
Jeg kjenner ikke din historie eller hva du har opplevd, men ut fra det du skriver så skjønner jeg at vi muligens har en likhet i våre historier. Du skriver rett inn i hjertet mitt i tekstene dine, og særlig alt du skriver i “Det handler om hvordan du tar det”. Det tar tid å finne en måte å håndtere og ikke minst leve med nye situasjoner i livet, og jeg vil bare takke deg for at du setter så utrolig godt ord på dette. Det er en slags trøst i at andre kjemper kamper som tilsvarer dine egne, og jeg jobber fortsatt, etter 4 år, med å finne mine grenser og hvordan jeg skal leve best mulig.
Takk for nydelige tekster og bilder.
Hilsen
Hanne
Kjære Hanne.
Tusen takk for din fine kommentar. Det betyr så mye. Det er som du sier, en hjelp å høre om andre, slik at vi forstår vi ikke er alene. Og så blir vi sterkere sammen.
Å sette grenser, er noe det vanskeligste jeg har gjort. Og jeg tror at hvis man er et empatisk menneske, så er det ekstra vanskelig.
Jeg har kommet til the point of no return, og det er på en måte befriende. Ingen skal få tråkke på meg mer.
Takk for at du er her, og deler, det er jeg så glad for .
Klem fra Hanne.