Sist uke fikk jeg en utfordring fra min coach, en utfordring som nesten var det verste jeg kunne forestille meg. Jeg skulle sende live. Jeg kunne slett ikke forestille meg at jeg kunne gjøre det, jeg ble nervøs, begynte å le ukontrollerbart (noe som jeg gjør når jeg er nervøs) og kunne ikke se for meg hvordan jeg skulle overleve det. Rett etter coachingtime var ferdig skulle jeg gjøre det. Jeg skulle ikke vente til over helga, eller til jeg visste hva jeg skulle snakke om, eller til jeg følte meg klar.
Jeg hadde aldri kjørt live før, og jeg visste ikke hvordan man gjorde det. Jeg stod litt febrilsk og letet etter send direkte-knappen, og plutslig var jeg live. Jeg kunne nesten ikke håndtere det. Jeg var så nervøs at jeg skalv både i stemmen og på hendene. Jeg kunne se det kom noen på, og jeg tror de ikke kunne håndtere å se på mitt haveri av en livesending, for de forsvant rimelig fort 😀
Jeg snakket litt om hvor nervøs jeg var, at jeg var utfordret av min coach og jeg snakket om et maleri. Og så skyndet jeg meg å avslutte, gikk inn på min side og slettet liven 😀
Det kan jo på en måte se ut som en mislykket live, men det som var viktig var å gjennomføre. Det er ofte sånn det kan føles når man gjør noe som er helt utenfor komfortsonen. Det kan være helt jævlig og man kan få så mange ubehagelige følelser at man nesten ikke kan holde ut. Men det gjør at vi vokser. Vi utvider komfortsonen litt for hver gang, og vi blir mer og modig. <3
Er det noe du har tenkt å gjøre, som du bare utsetter for at du ikke er klar enda? Tar du i mot utfordringen? Å gjøre det nå?
