Det er utrolig hvor mange følelser og faser man kan gå igjennom når man maler et bilde. For meg starter det ofte med at jeg står ved det tomme lerretet og kan ikke vente med å komme igang. Jeg setter gjerne høy musikk på, bare klasker på med maling uten å egentlig reflektere så mye. Det er så artig. Jeg har høy energi og jeg elsker mitt arbeid. Full gass.
Så begynner jeg plutselig å se at det ligner noe. Det er noe ved bildet som jeg liker og som jeg vil utvikle videre. Jeg blir mer forsiktig. Stirrer på det. Prøver meg frem med forskjellige farge. Legger til mer lys. Men det er som om det mangler noe. Det har ikke den siste lille touchen som jeg vil at mine malerier skal uttrykke. Det skal føles.
Denne fase kan vare lenge. Det er som om jeg står å balanserer på en tynn linje mellom å skape et mesterverk (hehe) og å ødelegge det uttrykk jeg har jobbet meg frem til. Noen ganger klarer jeg å finne ut av akkurat hva som mangler og jeg blir fornøyd, men ofte blir jeg litt frustrert. Alle mulige negative tanker kommer frem. Jeg kan ikke male. Det her ser jo ikke ut. Nå er det også lenge siden du har solgt noe. Det er sikker ingen som liker det det gjør. Til slutt er frustrasjonen så stor at jeg vender lerret på hodet og maler noe helt annet. Det er nesten som jeg kommer tilbake til fase nr 1 igjen.
Så skjer det noe. Men plutselig så er den der. Plutselig har maleriet den følelse jeg har letet etter og jeg blir helt euforisk. Det er den mest fantastiske følelse i hele verden. Jeg blir så glad, tar bilde av det, tar det med meg hjem og må bare så på det hele tiden.
Og så kan man kanskje tenke at det er viktig å holde seg i flytsonen hvor alt føles bra og jeg føler meg som verdens beste, men saken er at det er alle lagene som skaper bildet. Alle feil, alle omveier og all frustrasjon er med til å skape det ferdige bildet. Det er det som gjør det så vakkert.
