Livet er urettferdig

Noen ganger syns jeg livet er urettferdig. Jeg sitter med følelsen av at jeg har vært igjennom nok, og at jeg har gjort alt i min makt for å fokusere på det positive, og være takknemlig for det jeg har, og komme videre i mitt liv. Allikevel fortsetter det skje negativet ting, ting som jeg virkelig ikke vil ha i mitt liv og som jeg ikke syns er rettferdig. Jeg tolker ting som skjer enten positvt eller negativt. Og jeg er trett av alt det negative, jeg orker nesten ikke mer. Nå må det være nok.

Men så viser det seg at det er ikke nok. Det er flere ting jeg skal igjennom, som jeg ikke har kunnet forestille meg, men som allikevel står der og venter på at jeg skal gjennomleve det. Jeg får lyst til å kaste opp. Det kan ikke være sant!!!

Når jeg ser tilbake på mine «negative»opplevelser, har det meste gitt meg noe. Ofte har det gitt meg en læring som gjør at jeg får det lettere i fremtiden. En læring som jeg bare må ha med meg, som det ikke nytter å hoppe over. Så selv om det noen ganger føles urettferdig, så vet jeg at det kan gi meg noe. Hvis jeg bare tør å føle det, og ri på den bølge av smerte uten å flykte i alt mulig ubetydelig, så kommer jeg snart til et annet sted hvor jeg har det bedre, både med meg selv og mine realsjoner. Det negative er ikke nødvendigvis negativ bare for at det føles vondt. Læring er ikke alltid en god følelse.

Men smertefult kan det være. Å føle alle de der følelser jeg har prøvd å unngå hele mitt liv. En del av meg vil det slett ikke, mens en annen del vet at det er ingen vei utenom. Følelsene må føles, møtes med respekt og omsorg og tilslutt transformeres de til noe nytt og annerledes og skaper nye opplevelser. De skaper trygghet, kjærlighet og visshet om at man kan klare hva som helst, uansett hvor vanskelig det kan se ut.

Er det verdt det? Ja, for det er ingen andre utveier!

Kjenner du det igjen?