Vet du ikke hvor bra du er?
Jeg hører selv hvor oppgitt stemmen min høres ut. Jeg står midt på gulvet i stua og kroppen lener seg fremover.
Nesten litt agressivt.
Mot henne..
Du er jo så bra på så mye. Du gjør jo så mye som er bra. Hva skal til for at du tror på det?
Hun sier ingenting. Stille står hun og ser meg i øynene. Jeg ser sorgen, sårbarheten.
Utad er hun så sterk. Hun prater høyt og tydelig og er ikke redd for å si hva hun mener. Jeg vet at ingen skulle tro at hun hadde dårlig selvfølelse. Hun, som lykkes med alt. Noen kan til og med kalle henne dominerende. Hva vet de?
Jeg tar noen skritt nærmere, så nær at jeg kan nå henne hvis jeg strekker ut hånda.
Hun ser forbi meg. Unngår øyekontakt, en kontakt som hun vet tvinger henne til å være her og nå.
Hva skal til? Hva skal jeg gjøre for å få deg til å innse at du er bra som du er? Hva trenger du å høre? Hva skal jeg si?
Stillhet.
Jeg innser at det hjelper ikke hva jeg sier. Mine ord når ikke fram.
Jeg tar et skritt fram og gir henne en klem.
Vet du? sier jeg med hodet hennes hvilende på min skulder.
Du er den fineste jeg vet.
Hun ser på meg, smiler før hun legger hodet på min skulder igjen.
Jeg skjønner det nå. Jeg kan ikke få henne til å forstå hvor god hun er, hun må innse det selv.
Jeg kan bare være en påminnelse. En påminnelse på det gode. En påminnelse om at det er mulig å tenke annerledes. Jeg kan være en som går ved siden av og sier; du er god nok som du er. «
Denne teksten har jeg skrevet i juni 2010
Bildet kan kjøpes her
